onsdag 8. april 2009
lørdag 4. april 2009
Vakthunden Msan=)
Dette er Msan. Vakthunden! Han er veldig snill og god, utrolig lat og litt for glad i a sove=) 
Praksis på Føden.
Denne uken har vi hatt praksis på en fødeavdeling på et av de store sykehusene i Pretoria. Her har vi fått sett mange fødsler og ett keisersnitt. Det er nok en ganske annen opplevelse å føde her nede enn det er hjemme. Ingen av damene har med seg mennene sine, og det er mange unge jenter helt nedi 15-16 års alder, som får både sitt første og andre barn.
Her får man ingen form for bedøvelse, og overraskende nok er mange fødsler ferdige på et blunk.
Vi ser ikke helt den samme gleden og entusiasmen man har i Norge når man skal få et barn. Det er ingen gratulasjoner og ingen tårer.
Den verste hendelsen vi hittil har opplevd skjedde kun for et par dager siden på denne fødeavdelingen. En kvinne var i gang med fødselen og vannet hadde gått. Hodet til babyen hadde begynt å komme til syne, og jordmoren og en paramedic-lærling på opplæring stod klare til å ta imot.
Plutselig ringer mobilen til jordmoren, og til vår store forbauselse tar hun den. Hun står da med telefonen i den ene hånden og skravler i vei, og skal ta imot hodet til babyen med den andre. Hun skravler lenge og vel, og vi må flere ganger gjøre henne oppmerksom på at hodet snart er helt ute.
Paramedic-lærlingen gjør så godt han kan og klarer etter hvert å få barnet ut. Jordmoren snakker fortsatt i telefonen, og legger først på når barnet har kommet helt ut.
Dette tror vi kunne endt i katastrofe dersom navlestrenger for eksempel hadde lagt seg rundt halsen på barnet.
Paramedicen gjorde jo en kjempejobb, men vi regner med at denne jordmoren hadde fått sparken dersom hun jobbet i Norge. Vi var ganske sjokkert over hendelsen, men det er ganske normalt for sykepleierne her å snakke i telefonen konstant, med eller uten pasienter tilstede.
Denne uken har vi hatt praksis på en fødeavdeling på et av de store sykehusene i Pretoria. Her har vi fått sett mange fødsler og ett keisersnitt. Det er nok en ganske annen opplevelse å føde her nede enn det er hjemme. Ingen av damene har med seg mennene sine, og det er mange unge jenter helt nedi 15-16 års alder, som får både sitt første og andre barn.
Her får man ingen form for bedøvelse, og overraskende nok er mange fødsler ferdige på et blunk.
Vi ser ikke helt den samme gleden og entusiasmen man har i Norge når man skal få et barn. Det er ingen gratulasjoner og ingen tårer.
Den verste hendelsen vi hittil har opplevd skjedde kun for et par dager siden på denne fødeavdelingen. En kvinne var i gang med fødselen og vannet hadde gått. Hodet til babyen hadde begynt å komme til syne, og jordmoren og en paramedic-lærling på opplæring stod klare til å ta imot.
Plutselig ringer mobilen til jordmoren, og til vår store forbauselse tar hun den. Hun står da med telefonen i den ene hånden og skravler i vei, og skal ta imot hodet til babyen med den andre. Hun skravler lenge og vel, og vi må flere ganger gjøre henne oppmerksom på at hodet snart er helt ute.
Paramedic-lærlingen gjør så godt han kan og klarer etter hvert å få barnet ut. Jordmoren snakker fortsatt i telefonen, og legger først på når barnet har kommet helt ut.
Dette tror vi kunne endt i katastrofe dersom navlestrenger for eksempel hadde lagt seg rundt halsen på barnet.
Paramedicen gjorde jo en kjempejobb, men vi regner med at denne jordmoren hadde fått sparken dersom hun jobbet i Norge. Vi var ganske sjokkert over hendelsen, men det er ganske normalt for sykepleierne her å snakke i telefonen konstant, med eller uten pasienter tilstede.
Besøk på Mohau Childrens Hospice.
Vi fikk besøke et Hospice for aids-syke barn og barn som hadde vært utsatt for overgrep. De fleste av barna hadde mistet foreldrene sine, og noen av dem hadde foreldre som ikke kunne ta vare på dem.
Dette Hospicet som nå har blitt omgjort til barnehjem ble stiftet av Prinsesse Diana. Det var et stort barnehjem med plass til 43 barn.Barna fikk god behandling for sykdommen, og den eldste med medfødt HIV var på vei inn i sitt 17 år, nesten helt symptomfri.
Vi fikk hilse på noen av de minste barna som ikke kunne gå på skolen fordi de var for unge eller led av mental retardment på grunn av sykdommen. Rommene deres var flotte og fargerike, de hadde flotte store utearealer og mase leker. Det var flott å se hvor bra de hadde det tross alt det vonde de har vært igjennom.
Vi fikk besøke et Hospice for aids-syke barn og barn som hadde vært utsatt for overgrep. De fleste av barna hadde mistet foreldrene sine, og noen av dem hadde foreldre som ikke kunne ta vare på dem.
Dette Hospicet som nå har blitt omgjort til barnehjem ble stiftet av Prinsesse Diana. Det var et stort barnehjem med plass til 43 barn.Barna fikk god behandling for sykdommen, og den eldste med medfødt HIV var på vei inn i sitt 17 år, nesten helt symptomfri.
Vi fikk hilse på noen av de minste barna som ikke kunne gå på skolen fordi de var for unge eller led av mental retardment på grunn av sykdommen. Rommene deres var flotte og fargerike, de hadde flotte store utearealer og mase leker. Det var flott å se hvor bra de hadde det tross alt det vonde de har vært igjennom.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
