lørdag 4. april 2009
Vakthunden Msan=)
Dette er Msan. Vakthunden! Han er veldig snill og god, utrolig lat og litt for glad i a sove=) 
Praksis på Føden.
Denne uken har vi hatt praksis på en fødeavdeling på et av de store sykehusene i Pretoria. Her har vi fått sett mange fødsler og ett keisersnitt. Det er nok en ganske annen opplevelse å føde her nede enn det er hjemme. Ingen av damene har med seg mennene sine, og det er mange unge jenter helt nedi 15-16 års alder, som får både sitt første og andre barn.
Her får man ingen form for bedøvelse, og overraskende nok er mange fødsler ferdige på et blunk.
Vi ser ikke helt den samme gleden og entusiasmen man har i Norge når man skal få et barn. Det er ingen gratulasjoner og ingen tårer.
Den verste hendelsen vi hittil har opplevd skjedde kun for et par dager siden på denne fødeavdelingen. En kvinne var i gang med fødselen og vannet hadde gått. Hodet til babyen hadde begynt å komme til syne, og jordmoren og en paramedic-lærling på opplæring stod klare til å ta imot.
Plutselig ringer mobilen til jordmoren, og til vår store forbauselse tar hun den. Hun står da med telefonen i den ene hånden og skravler i vei, og skal ta imot hodet til babyen med den andre. Hun skravler lenge og vel, og vi må flere ganger gjøre henne oppmerksom på at hodet snart er helt ute.
Paramedic-lærlingen gjør så godt han kan og klarer etter hvert å få barnet ut. Jordmoren snakker fortsatt i telefonen, og legger først på når barnet har kommet helt ut.
Dette tror vi kunne endt i katastrofe dersom navlestrenger for eksempel hadde lagt seg rundt halsen på barnet.
Paramedicen gjorde jo en kjempejobb, men vi regner med at denne jordmoren hadde fått sparken dersom hun jobbet i Norge. Vi var ganske sjokkert over hendelsen, men det er ganske normalt for sykepleierne her å snakke i telefonen konstant, med eller uten pasienter tilstede.
Denne uken har vi hatt praksis på en fødeavdeling på et av de store sykehusene i Pretoria. Her har vi fått sett mange fødsler og ett keisersnitt. Det er nok en ganske annen opplevelse å føde her nede enn det er hjemme. Ingen av damene har med seg mennene sine, og det er mange unge jenter helt nedi 15-16 års alder, som får både sitt første og andre barn.
Her får man ingen form for bedøvelse, og overraskende nok er mange fødsler ferdige på et blunk.
Vi ser ikke helt den samme gleden og entusiasmen man har i Norge når man skal få et barn. Det er ingen gratulasjoner og ingen tårer.
Den verste hendelsen vi hittil har opplevd skjedde kun for et par dager siden på denne fødeavdelingen. En kvinne var i gang med fødselen og vannet hadde gått. Hodet til babyen hadde begynt å komme til syne, og jordmoren og en paramedic-lærling på opplæring stod klare til å ta imot.
Plutselig ringer mobilen til jordmoren, og til vår store forbauselse tar hun den. Hun står da med telefonen i den ene hånden og skravler i vei, og skal ta imot hodet til babyen med den andre. Hun skravler lenge og vel, og vi må flere ganger gjøre henne oppmerksom på at hodet snart er helt ute.
Paramedic-lærlingen gjør så godt han kan og klarer etter hvert å få barnet ut. Jordmoren snakker fortsatt i telefonen, og legger først på når barnet har kommet helt ut.
Dette tror vi kunne endt i katastrofe dersom navlestrenger for eksempel hadde lagt seg rundt halsen på barnet.
Paramedicen gjorde jo en kjempejobb, men vi regner med at denne jordmoren hadde fått sparken dersom hun jobbet i Norge. Vi var ganske sjokkert over hendelsen, men det er ganske normalt for sykepleierne her å snakke i telefonen konstant, med eller uten pasienter tilstede.
Besøk på Mohau Childrens Hospice.
Vi fikk besøke et Hospice for aids-syke barn og barn som hadde vært utsatt for overgrep. De fleste av barna hadde mistet foreldrene sine, og noen av dem hadde foreldre som ikke kunne ta vare på dem.
Dette Hospicet som nå har blitt omgjort til barnehjem ble stiftet av Prinsesse Diana. Det var et stort barnehjem med plass til 43 barn.Barna fikk god behandling for sykdommen, og den eldste med medfødt HIV var på vei inn i sitt 17 år, nesten helt symptomfri.
Vi fikk hilse på noen av de minste barna som ikke kunne gå på skolen fordi de var for unge eller led av mental retardment på grunn av sykdommen. Rommene deres var flotte og fargerike, de hadde flotte store utearealer og mase leker. Det var flott å se hvor bra de hadde det tross alt det vonde de har vært igjennom.
Vi fikk besøke et Hospice for aids-syke barn og barn som hadde vært utsatt for overgrep. De fleste av barna hadde mistet foreldrene sine, og noen av dem hadde foreldre som ikke kunne ta vare på dem.
Dette Hospicet som nå har blitt omgjort til barnehjem ble stiftet av Prinsesse Diana. Det var et stort barnehjem med plass til 43 barn.Barna fikk god behandling for sykdommen, og den eldste med medfødt HIV var på vei inn i sitt 17 år, nesten helt symptomfri.
Vi fikk hilse på noen av de minste barna som ikke kunne gå på skolen fordi de var for unge eller led av mental retardment på grunn av sykdommen. Rommene deres var flotte og fargerike, de hadde flotte store utearealer og mase leker. Det var flott å se hvor bra de hadde det tross alt det vonde de har vært igjennom.
tirsdag 17. mars 2009
En typisk lørdag på akutten! 14.03.09
Denne lørdagen var vå på akuttmottaket på det sykehuset vi har praksis. Vi var der fra kl. ett til kl. syv og fikk se utrolig masse. Det første som skjedde var at det da vi kom hadde kommet inn en liten baby, bare tolv dager gammel. Denne babyen så allikevel veldig liten og syk ut for alderen. Den hadde sluttet å puste og de startet med HLR.
Moren stod ved siden av og så på. Jeg synes ikke sykepleierne var spesielt kjappe i vendinga. De tok det ganske med ro virket det som.
Det kom etter hvert en lege til som overtok gjenopplivingen. Det var rart å se en liten kropp som var så livløs.
Heldigvis begynte babyen å hoste litt og etter hvert begynte den å gråte. Det gjorde nesten jeg også, som stod ved siden av og var temmelig opprørt.
Jeg vet ikke hva som skjedde med den lille jenta videre, men krysser alle fingre og tær for at det skal gå bra med henne!
Bare et sekund etterpå begynner neste gjenoppliving, og da fikk vi være med. Dette var en mann som hadde kommet inn med altfor lavt blodsukker og hadde fått hjertestans. Hjerte og lungeredning ble forsøkt i 30 minutter men livet stod dessverre ikke til å redde.
Etter dette tar det bare et par minutter så kommer neste kritiske pasient inn. Han hadde hodeskader og store sår på ryggen og armene. Det viste seg at han hadde vært med i en bilulykke. En taxi (type Toyota hiace eller noe sånt) hadde krasjet og rullet rundt.
I denne taxien hadde det vært stappet inn 38 passasjerer. Vårt sykehus fikk ti av pasientene mens resten ble sendt til andre sykehus.
Det var fullstendig kaos inne på akutten. Det lå pasienter overalt. Vi kunne ikke se noe system i dette, men vi velger å tro de hadde en viss oversikt. Alle pasientene fra ulykken ble tatt hånd om hanske raskt, men ikke så raskt som vi hadde trodd. En pasient hadde en fullstendig ødelagt hånd, men måtte vente på smertestillende i over en time. En annen dame hadde flere åpne brudd og sår som så fryktelig smertefulle ut.
Midt oppi alle disse pasientene lå en stakkars dame som hadde blitt truffet av lynet. Det så tilsynelatende ut som at hun kom til hektene igjen etter noen timer.
Etter noen timer roet det seg litt ned og de pasientene som kunne bli sendt til andre avdelinger ble sendt videre. Fortsatt var det temmelig fullt der inne, men litt mer orden i kaoset.
Dette var en veldig spennende og lærerik dag med masse inntrykk som bearbeides til stadighet, så vi drar gjerne på akutten flere lørdager!
Denne lørdagen var vå på akuttmottaket på det sykehuset vi har praksis. Vi var der fra kl. ett til kl. syv og fikk se utrolig masse. Det første som skjedde var at det da vi kom hadde kommet inn en liten baby, bare tolv dager gammel. Denne babyen så allikevel veldig liten og syk ut for alderen. Den hadde sluttet å puste og de startet med HLR.
Moren stod ved siden av og så på. Jeg synes ikke sykepleierne var spesielt kjappe i vendinga. De tok det ganske med ro virket det som.
Det kom etter hvert en lege til som overtok gjenopplivingen. Det var rart å se en liten kropp som var så livløs.
Heldigvis begynte babyen å hoste litt og etter hvert begynte den å gråte. Det gjorde nesten jeg også, som stod ved siden av og var temmelig opprørt.
Jeg vet ikke hva som skjedde med den lille jenta videre, men krysser alle fingre og tær for at det skal gå bra med henne!
Bare et sekund etterpå begynner neste gjenoppliving, og da fikk vi være med. Dette var en mann som hadde kommet inn med altfor lavt blodsukker og hadde fått hjertestans. Hjerte og lungeredning ble forsøkt i 30 minutter men livet stod dessverre ikke til å redde.
Etter dette tar det bare et par minutter så kommer neste kritiske pasient inn. Han hadde hodeskader og store sår på ryggen og armene. Det viste seg at han hadde vært med i en bilulykke. En taxi (type Toyota hiace eller noe sånt) hadde krasjet og rullet rundt.
I denne taxien hadde det vært stappet inn 38 passasjerer. Vårt sykehus fikk ti av pasientene mens resten ble sendt til andre sykehus.
Det var fullstendig kaos inne på akutten. Det lå pasienter overalt. Vi kunne ikke se noe system i dette, men vi velger å tro de hadde en viss oversikt. Alle pasientene fra ulykken ble tatt hånd om hanske raskt, men ikke så raskt som vi hadde trodd. En pasient hadde en fullstendig ødelagt hånd, men måtte vente på smertestillende i over en time. En annen dame hadde flere åpne brudd og sår som så fryktelig smertefulle ut.
Midt oppi alle disse pasientene lå en stakkars dame som hadde blitt truffet av lynet. Det så tilsynelatende ut som at hun kom til hektene igjen etter noen timer.
Etter noen timer roet det seg litt ned og de pasientene som kunne bli sendt til andre avdelinger ble sendt videre. Fortsatt var det temmelig fullt der inne, men litt mer orden i kaoset.
Dette var en veldig spennende og lærerik dag med masse inntrykk som bearbeides til stadighet, så vi drar gjerne på akutten flere lørdager!
mandag 16. mars 2009
Bursdagsfest med tragiske følger! 07.03.09
Denne helgen feiret vi bursdagen til den ene Nederlanske studenten vi bor med. Alfred som jobber i resepsjonen her vi bor skulle også være med å feire. Han har blitt godt kjent med de Nederlandske studentene og ville være med til et utested i nærheten av der vi bor. Malene skulle da bestille en drink på dette utestedet og hun fikk selskap av Alfred. Bartenderen spør da Malene om Alfred er en venn av henne. Hun svarer ja, og bartenderen sier at han da ikke kan gi henne noen drink allikevel. Malene spør om hvorfor og før man vet ordet av det er både bartenderen og en annen fyr i gang med å banke opp Alfred. Alfred løper ut og vi andre følger på. Etter hvert blir situasjonen bare verre og Alfred må flykte ut en bakvei og inn i en bakgate. Der finner han og noen andre en politibil og spør om hjelp. Politikonstablene sier de ikke kan hjelpe ham og kjører videre.(Disse politimennene er hvite).
Til slutt får han skyss av noen svarte han møter og kommer seg til politistasjonen. Denne saken har kommet i avisen her nede og det er visst ikke første gang dette har skjedd her har vi fått høre. Jeg var ikke klar over at det var så sterkt raseskille fortsatt. Vi har ikke merket så mye til det, men man kan se tydelig at hvite og svarte ikke menger seg med hverandre og det er noen områder som er ”spesielt” for den hvite befolkningen, selv om dette ikke lenger er skrevet noe sted.
Denne helgen feiret vi bursdagen til den ene Nederlanske studenten vi bor med. Alfred som jobber i resepsjonen her vi bor skulle også være med å feire. Han har blitt godt kjent med de Nederlandske studentene og ville være med til et utested i nærheten av der vi bor. Malene skulle da bestille en drink på dette utestedet og hun fikk selskap av Alfred. Bartenderen spør da Malene om Alfred er en venn av henne. Hun svarer ja, og bartenderen sier at han da ikke kan gi henne noen drink allikevel. Malene spør om hvorfor og før man vet ordet av det er både bartenderen og en annen fyr i gang med å banke opp Alfred. Alfred løper ut og vi andre følger på. Etter hvert blir situasjonen bare verre og Alfred må flykte ut en bakvei og inn i en bakgate. Der finner han og noen andre en politibil og spør om hjelp. Politikonstablene sier de ikke kan hjelpe ham og kjører videre.(Disse politimennene er hvite).
Til slutt får han skyss av noen svarte han møter og kommer seg til politistasjonen. Denne saken har kommet i avisen her nede og det er visst ikke første gang dette har skjedd her har vi fått høre. Jeg var ikke klar over at det var så sterkt raseskille fortsatt. Vi har ikke merket så mye til det, men man kan se tydelig at hvite og svarte ikke menger seg med hverandre og det er noen områder som er ”spesielt” for den hvite befolkningen, selv om dette ikke lenger er skrevet noe sted.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
